I was intentionally going to write a happy post on how I love my life at the moment. I never got to that. Last night, about 11PM, my father asked if I could come to his computer. He had something important to show me.
A guy I have known for almost 10 years died last night. I was not among the people that knew him the best, but when you’re from a small place, like me, you know everyone. I had a bit of contact with him during primary and middle school. Of what I saw of him, I managed to see that he was one of the kindest people around here. Really down to earth, and willing to help out on local youth-clubs.
But last night, he died.
Even though I didn’t know him to well, it moves me. I grew up with this guy, so did every one of my childhood friends. I’m out of words now, so I’ll stop writing. I only have one more thing to say.
There is no reset button for you to push.
Rest in peace, Dan. <3
Ohoooo! Ina writes TWICE a week! I must be ill! No.. I have bad news.. I have to admit it, my absence will shine trough once again. I am currently cleaning my room, packing my suitcase and dancing while doing it. Yes, I’m that awesome. I will go to Kristiansand tomorrow, because my best friend turns 18 on Monday. (Hooray!) There might be a chance for me bloging, or vloging (Yes, vloging), but I wont guarantee anything.
Alex Day just recently released a ned song. Lady Godiva. It is released for sale on 1th April. Is this of your interest?
Since I am such a nerd, you will have to do with some Hunger Games-parodies.
Ok. After realizing the fact that I almost had 4000 visitors during the past month I decided upon going English instead. If you’re don’t understand English. Well. It sucks to be you.
As many of you could have figured out trough reading the dates of my posts; I am a horrible blogger. Deal with it. But I’ll at least tell you what I have been up to lately. Even thought you will have to live with a short draft.
I will be honest. I have been ill for the past month. That is not an excuse, I know, because I have very much been having a life.
The 2. of March was I attending a seminar for Socialistic youth. I got to meet the lovely Milla again. I also met a lot of new people, which was really nice. Unfortunately, my anxieties caught up with me and I had to go home early on the Saturday.
On they Sunday after I went to see Into The White, which is a Norwegian film based on a happening during the Second World War.
“English and German pilots shoot each other down, and later find themselves at the same cabin. In order to survive the tough winter in the Norwegian wilderness they have to stand together. It’s the start of a long and unlikely friendship.” - IMDb.com
Me and Rupert Grint
I loved the movie so much. I have to be honest. The main reason I went there was to meet this guy;
He was really sweet and told me about how he had been so nervous about getting on the red carpet for the evening. Ha was scared that he wouldn’t have the support from the Harry Potter-fans. He even complimented my Potter-tattoo.
While hanging out on the afterparty I also got to talk with the other actors of the movie. Stig Henrik Hoff was really impressed by the fact that I am so determined about becoming a costume designer. I also got to meet Florian Lucas, from Germany and Lanchlan Nieboer form England. The last one has played in both “Downton Abbey” and “Torchwood”.
I spent most of the party hanging out with these British sailors. They are truly awesome.
On the Monday after this I was just hanging around in Oslo, taking a walk inside the walls of Akershus Fortress. I have a lot of memories from that place. Like the midnight showing of Harry Potter and the Half-blood Prince back in 2009. Good times.
Other than that, my life has been really ordinary. I’ve painted a wall, been out socializing and playing. Well. I don’t have much else to state here, so I guess I’ll see you in a month or so.
Jeg oppdaget nylig at jeg har nådd over 10,000 besøkende. Med tanke på at siden har eksistert i et halvt år så er jeg riktig så fornøyd. Så da skal dette feires med et dystert innlegg. Fordi jeg kan. Det blir ikke særlig langt, da.
Jeg har slitt en del i det siste. Slitt med tanker en ikke har lyst til å slite med. Mye grunnet angsten og paranoiaen min. I alle fall så har tankene spunnet mye rundt død og hvordan jeg tror folk vil reagere om jeg forsvinner. (Nei.. Jeg er ikke suicidal.)
Så… Derfor poster jeg dette nå.
Jeg blir en anelse skuffet om folk ikke kommer med noen form for tilbakemelding.
Som engasjert samfunnsborger opplever jeg stadig nye ting og jeg blir stadig sendt ut på nye eventyr. For en tid tilbake meldte jeg min interesse som spilleder i Refugee Norge. På tidspunktet hvor jeg meldte min interesse var det planlagt at jeg skulle være i Ghana til første april, så det ble ikke gjort noe ut av det. Jeg skulle kontakte dem da jeg kom tilbake.
For dere som ikke vet hva Refugee driver med; Camp Refugee arrangeres flere ganger årlig. De fleste av deltakerne er humanetiske konfirmanter. Deltakerene deles opp i grupper, også kjent som familier, før de sendes ut som flyktinger på reise fra Sudan til Norge.
Her er et meget beskrivende klipp;
Planene mine om å reise til Ghana ble endret da det viste seg å ville koste meg omtrent 21 000 kroner; Penger jeg ikke har. Så tirsdag 17. Januar sendte jeg en ny mail til Refugee. Få timer etter at mailen var sendt ringte telefonen min og følgende telefonsamtale utspilte seg.
”Hei. Det er fra Refugee Norge. Jeg ser at du har meldt deg som spilleder. Vi mangler spilledere til helga, kunne du tenke deg å være med.” ”Ja. Det hadde vært kult.” ”Det er i Stavanger altså. Vi setter deg på et fly fra Gardemoen på fredag.” ”Oh.. Ok. Flott.” ”Fantastisk! Da mottar du flybillett snart.”
Fredagen kom. Jeg reiste til Oslo hvor jeg møtte Dan (INSERT LINK) og Merethe. Vi trasket litt rundt og fant en kafe hvor vi satt og diskuterte alt fra Norcon til at Merethe ble bitt i nesa på en konsert. Dan dro. Merethe og jeg ble sittende igjen å mjaue, slik vi alltid gjør. Jada, vi er helt normale. Deretter fulgte hun meg til flytoget.
Hverken Gardemoen eller flyene til SAS er særlig interessante. Det samme gjelder vel egentlig flyplassen i Stavanger. Dessuten er den skikkelig liten. Skulle ikke tro det ville være så vanskelig å finne menneskene jeg skulle møte der. Vi var vel 10 stk som skulle møtes. En gruppe dannet seg, og en kaffe gikk i gulvet. Det var på dette tidspunktet at jeg bestemte meg for å høre om dette var menneskene fra Refugee. Svaret jeg fikk var ”Jada! Bare se etter menneskene som samler seg rundt kaffeflekken på gulvet, så finner du oss!” Signert med et stort smil.
Det viste seg så at noen ikke hadde skaffet oss skolen vi skulle være på fra fredag til søndag før lørdag morgen, så vi ble booket inn på hotell. Slikt klager man ikke på, altså. På dette hotellet delte jeg rom med Karoline. Det viste seg at vi hadde en drøss med felles venner, ettersom begge to er inkludert i laivmiljøet. Hurra for lille Norge, altså!
Mat ble fordøyd og søvn ble innhentet. Tidlig lørdag morgen (Rundt åtte), satt vi i bussen på vei til Ogna. Hvor faen er det, lurer du sikket på. Ja.. Det gjorde jeg og.
Etter en times kjøring kom vi frem til skolen vi skulle være på.
Vi pakket ut av bussen, rigget lyd i gymsal, ryddet og dekorerte klasserom, samt at vi plasserte madrasser ut i rommene vi skulle sove i. Deretter var det å plassere konfirmanter i gymsalen. Jeg må innrømme at sadisten i meg hadde det litt for gøy med å høre de oppgitte stønnene fjortisene kom med da de fikk høre at de skulle sitte i denne salen i to timer.
Etter introen var det bare å komme seg i kostyme og legge på seg den gebrokne engelsken. Jeg var ”Sister Yowanda”, assistent for ”Dr. N’Gisi”. Ettersom vi nå befant oss i Sudan måtte både såklart burkaen på. I løpet av tre timer diagnostiserte vi konfirmanter med både det ene og det andre. ”Bat-flu”, ”fish-family”, ”ghost-family”, ”crazy” og liknende var ”diagnoser” 20(+-) konfirmanter kom ut fra legen med. Kontoret vårt var for øvrig på størrelse med et bøttekott. Det var ganske så interessant å dytte 26 mennesker inn i dette rommet.
Etter at konfirmantene hadde køet rundt på ambasaden i Sudan ble de sendt videre. På kvelden en gang kom de til grensa til Yemen, her ble de skreket til, presset fysisk og enkelte løp etter glowsticks.
Deretter løp de fleste av dem opp til FN-campen, hvor de fikk en presenning, litt ris og beskjed om å holde kjeft og sove. Ok.. Den beskjeden begynte kanskje litt penere enn det der, da. Som Camp Assistant gikk jeg og hysjet på folk i et par tre timer, før folk holdt kjeft. Når de først holdt kjeft ble de for øvrig sendt videre, fordi vi ikke gadd å la de sove der, sånn nesten, i alle fall.
Spilledere og utstyr ble hentet og kjørt tilbake til skolen. Samtlige av oss måtte løpe gjennom dusjen, for så å komme oss inn i politiuniformer. Nå skulle nemmelig flyktningene sove i en idrettshall over natten og noen måtte jo organisere dem. En ting jeg aldri hadde trodd var mengden tid som ble brukt på å få 20 mennesker og tingene deres innenfor et relativt stort, firkantet, område. Det viser seg å være jævlig vanskelig. I alle fall om du er fjorten år gammel konfirmant, rundt halv ett om natta.
På dette tidspunktet var ryggen min begynt å bli vond. Jeg hadde gått på flate sko hele dagen, noe den ikke liker. Har i skrivende stund fremdeles vondt i ryggen. I alle fall. Jeg ble gående rundt, for å unngå å merke smertende som kom snikende på. På rundene mine rundt i hallen passet jeg på at alle familiene holdt seg innenfor linjene sine, om ikke fikk de kjeft og trusler om å måtte sove ute.
Så, rundt kl 3, ble det endelig vår tur til å finne soveposene.
Søndagen ble brukt til rydding, for de som ikke måtte opp kl. 5 for å være politi. Jeg var heldig vis ikke et av disse menneskene. På grunn av ryggen min ble jeg flyttet over til kiosktjeneste i stedet for rydding, da jeg ikke klarte å løfte stoler tilhørende en syvendeklasse. Disse stolene burde være lette nok å løfte på. Jeg fikk også med meg outroen til spillet, hvor konfirmantene ble lurt til å tro at de skulle ut på en fysisk test. Dette slapp de såklart. Det hele ble avsluttet med sangen under her, og en biltur på litt for mange timer i ”baksetet” på en puck-up. Men for all del. Jeg klager ikke. Jeg hadde en fantastisk helg!
Nå skal jeg ut på eventyr, for jeg har fått et kall. DUN DAN DUN!
Ja, det var i alle fall det jeg sang før jeg reiste hjemmefra i november. Jeg reiste til Mosjøen. Var sliten, antisosial og utmattet under oppholdet. Det er mer eller mindre strøket fra minnet. Med min hukommelse, hva forventer du, egentlig?
Nå som jeg da sitter her med kalenderen min og sjekker datoene jeg reiste hit innser jeg hvor dårlig hukommelsen min er. Føler meg litt som en gammel bestemor, eller noe i den duren. Jaja. Alderdommen tar meg raskere enn forventet, altså.
Når jeg tenker meg om så har jeg jo alt fortalt menneskene som eventuelt måtte lese bloggen min at jeg var i Mosjøen.. Da jeg reiste hjem derfra.. For to måneder siden. Heh.
I alle fall.. Jeg reiste til Kristiansand, jeg var statist i en film, jeg reiste til England, jeg lå hjemme, var angstball og jeg feiret jul før jeg igjen reiste til Kristiansand. Den første turen til Kristiansand husker jeg relativt lite av, dessverre.
Filmen jeg var statist i er Filmen om Tina og Bettina. Den kommer vel på kino en gang. Meget festlig opplevelse som også fikk meg til å innse at det er denne bransjen jeg vil tilbringe resten av livet mitt i. Enten det er som skuespiller, rekvisitør eller kostymedesigner.
Jeg er relativt usikker på hva jeg kan skrive om scenen vi spilte inn, men jeg (tror jeg) kan si så mye som at vi var 50 statister i kostymer for en Halloween-fest. Slenger inn bilde fra det under her. Note; bildet ble tatt med webcameraet på en mac, ikke forvent deg fantastisk kvalitet.
Janne, meg og Julie <3
Jeg var i England. London og Lancaster. Oppholdet mitt i London får en egen post (muligens på Engelsk), men oppholdet mitt i Lancaster besto av begynnelsen på en dårlig periode med angsten min, og det jeg så var stort sett utsikten fra vinduet til Kim Tomas. Det så slik ut. Relativt koselig, helt egentlig.
Da jeg kom hjem var jeg i så elendig psykisk form at jeg lå i senga mi og sov eller var anit-sosial, utenom to dager da jeg faktisk måtte opp grunnet julaften og familiebesøk. Dette varte i halvannen uke. Så reiste jeg til Kristiansand.
28. Desember satt jeg på toget til Sørlandet. Her skulle jeg hovedsakelig feire nyttår i Arendal, og se Kim, min beste venn, spille Boeing Boeing med Idun Teater.
Da jeg kom ned fortalte Kim meg at samtlige av skuespillerne hadde en lett lungebetennelse. Fem dager senere hadde jeg også fått denne. Fra tredje til syvende januar lå jeg rett ut med feber, til jeg bestemte meg for at ”Nei. Dette gidder jeg ikke mer! Nå er jeg lei.”
Ikke hat meg, da. <3
Oppholdet mitt på Sørlandet førte til kino (Sherlock Holmes, The Darkest Hour og Løvenes Konge) samt en del koselige kafébesøk. Som dere kan se på bildet under her.
For øvrig så har jeg nå kommet et stykke på ”Om meg”-siden min, headeren min har forsvunnet av ukjent grunn og jeg har begynt å rollespille som Marion igjen. Alt i alt har jeg fremdeles relativt lite liv, altså.
Greit. Jeg løy ikke når jeg sa at vi snakkes neste måned. Jeg er lei for det. At jeg er en dårlig blogger. Men shit happens. Uansett. Dette blir ikke et koseinnlegg. Eller noe som kan likne på hyggelig. I det hele tatt.
I skrivende stund sitter jeg på toget fra Mosjøen til Trondheim. Med lite å gjøre blir jeg sittende å surfe på facebook. Hvor Ina har postet en link til en gammel ”artikkel” fra aftenposten. For meg så ser det ut som om en fjortis med EQ lik null har spydd ut meningen sin i word og sendt den inn til aftenposten. Artig nok så er forfatteren av teksten anonym. Dette overrasker meg ikke i det spor.
Teksten handler om emokulturen (er det korrekt ord?) og hvordan samtlige emoer i verden kun er små sutrete drittunger som er ute etter oppmerksomhet. Hele greia er laget for å provosere. Den første setningen i artikkelen er følgende;
Man kan definere en “Emo” som en person som synes grenseløst synd på seg selv, som hyller seg inn i depresjon og synes at alt er urettferdig og alle er teite.
Allerede i første settningen har skribenten tråkket på alt for mange mennesker. For å gi dere et kort sammendrag; artikkelen handler om at alle emoer kutter seg og kler seg alternativt fordi de vil ha mest mulig oppmerksomhet.
Det første spørsmålet jeg ønsker å stille her er ”Hva er definisjonen på en såkaldt emo?” Så vidt meg bekjent kvalifiserer du til emo om du har svart jakke og hører på annen musikk enn hva som er på VG-lista. Ja vel. Greit. Da er jeg emo. Men det betyr da pokker meg ikke at jeg kutter meg fordi det er kult!
Selvskading er et seriøst tema, og jeg vet det er mange som leker med det. Forskjellen på disse, og de som faktisk skader seg er seriøsiteten og alvoret i det. Hvem har ikke lekt med en passer på ungdomsskolen, liksom? Det å rispe seg selv i huden er ikke det samme som å kutte seg. Ingen av menneskene jeg kjenner som kutter seg går under kategorien emo og det vil de trolig aldri gjøre heller.
I dagens samfunn er selvskading sett på som tabu helt enkelt grunnet holdningen folk har til det. Ja. Selvskading er et rop om hjelp, men det betyr ikke at det ikke er et problem. Menneskene i dag trenger å få øynene åpnet. Som oftest er det disse ignorante menneskene som er grunnen til at så mange ungdommer sliter.
Videre tråkker dette mennesket på psykiske problemer. ”Det er bare noe de dikter opp.” Ærlig talt. Selv om problemet ikke har vært så stort eller så synlig tidligere, så er det få som dikter opp en skikkelig psykisk lidelse. Ja, det er menneskene som gjør det, men det er langt i fra mange, og menneskene som gjør dette er de menneskene som ville gjort alt for oppmerksomhet. Personlig sliter jeg både med det ene og det andre, men det betyr da ikke at jeg er emo? Og er det en ting jeg er sikker på, så er det at dette er réelle problemer som hindrer meg fra å fungere i dagens samfunn.
Det hjelper veldig lite å få slengt i trynet at det bare er noe jeg finner på. Hvilket menneske med vettet i behold ligger frivillig og gråter flere timer i strekk fordi de ikke klarer å gå ut døra. Det er pokker meg ikke mange.
Men tilbake til hva som definerer en emo. Virkelig. Jeg hadde sett at folk hadde ropt emo etter meg på gata om jeg hadde gått i trange, svarte klær og converse akompaniert med svart hår og panneluggen i øya. Men når folk roper emo etter jenter med rødt hår, lyseblå kjole, støvletter og lysegråe strømpebukser fordi ytterjakka hennes er svart. Da er noe galt. Dette har skjedd og skjer stadig med meg.
Helt ærlig kan jeg ikke se poenget med å plassere mennesker i bås på den måten. Og det å være den som plasserer folk i bås kan like fort slå tilbake på deg.
Jeg beklager om dette er et veldig rotete innlegg, men jeg blir bare så fryktelig provosert av slike artikler. Om noen ønsker å lese artikkelen, så finner dere den HER.
Jeg vet dere elsker meg og sånn (Spambotene fra Amerika gjør i alle fall det), men jeg er skikkelig treig i blant. Og da mener jeg sånn skikkelig. Det har nesten gått en måned siden jeg tok meg i nakkeskinnet og blogget. Det har gått tre måneder siden jeg oprettet denne siden, og jeg har FORTSATT ikke en egen “om meg”-side.. Uff. Jaja. Jeg får jobbe litt med den, da.. Vet jeg trenger det. Og så dytter jeg inn litt random bilder her, fordi jeg har lyst.
Oh well. Jeg tatoverte meg for halvannen uke siden. Tatovøren gjorde feil og jeg må ta et par laserbehandlinger. Jeg får det gratis, da. Heldigvis er det ikke en så stor feil. Jeg skriver et eget innlegg om den og betydningen om den når den er HELT fikset, ukai? Great.
Jeg var på Coscon i Oslo 1. oktober. Det sugde hardt, i år som i fjor. Fikk møtt noen koslige mennesker, da. Det liker vi. Nå sitter jeg og poster de få bildene jeg tok, på DeviantArt.
Uka etter fant jeg ut “Hey. Nå flytter jeg til Røyken for å gå på skole der.” Litt kult egentlig. Folk er koselige, så jeg anntar at det er OK.
Så.. Hva vil dere egentlig at jeg skal gjøre med denne bloggen? Vil dere ha linker til hvor jeg kan kontaktes, vil dere vite hva jeg driver med til hverdags, er dere i det hele tatt der? Jeg trenger litt inspirasjon fra dere!
Så snakkes vi neste måned! Okai. Jeg tuller.
Jeg var på Coscon i Oslo 1. oktober. Det sugde hardt, i år som i fjor. Fikk møtt noen koslige mennesker, da. Det liker vi. Nå sitter jeg og poster de få bildene jeg tok, på DeviantArt.
